Det meste er blitt dyrere. Bensinen koster over 20 kroner literen, matprisene har steget kraftig, boliglånet svir og strømregningen har fått sin faste plass både ved kjøkkenbordet og i den politiske debatten. Lytter man til oss nordmenn, skulle man nesten tro at vanlige folk er i ferd med å bli fattige.
Leserinnlegg av Morten von Hafenbradel
Men er vi egentlig det?
Ta bensinen. Rundt år 2000 kostet en liter omtrent ti kroner. I dag koster den gjerne mer enn dobbelt så mye. Ser vi bare på prislappen, er konklusjonen enkel: Bensinen er blitt dramatisk dyrere.
Men kroner fra 2000 og kroner fra 2026 er ikke det samme. Det interessante er derfor ikke bare hva en liter koster, men hvor lenge vi må arbeide for å betale den.
Bensinprisen fra 2000 til 2025
For en gjennomsnittlig norsk industriarbeider krevde en tank på 70 liter bensin omtrent fem og en halv times arbeid rundt år 2000. Med prisnivået etter at de midlertidige drivstofflettelsene forsvant 1. september i år, er vi rundt fem timer. Prisen på pumpen er altså mer enn doblet, men arbeidstiden som kreves for å fylle tanken er faktisk litt lavere enn for 25 år siden.
Dieselen fra 2000 til i dag
For diesel er utviklingen mindre hyggelig. Der er vi nå omtrent tilbake på, eller litt over, nivået ved årtusenskiftet målt i arbeidstid. Og i 2022 var drivstoff virkelig dyrt, også på denne målestokken. Men hovedbildet over tid er likevel vanskelig å komme unna: Lønningene har i lange perioder vokst raskere enn drivstoffprisene.
Norge vs Spania på bensin
Så sammenligner vi med Spania.
Der er pumpeprisen langt lavere enn i Norge, men den spanske industriarbeideren må i dag arbeide rundt sju og en halv time for den samme 70-liters tanken. Den norske bruker rundt fem.
Det er etter mitt syn langt mer interessant enn selve literprisen.
En nordmann som ser 24 eller 25 kroner på bensinpumpen og en spanjol som ser rundt 1,80 euro, vil intuitivt tenke at drivstoffet er langt dyrere i Norge. Men når kostnaden måles i arbeidstid, blir bildet nærmest motsatt. Nordmannen må arbeide vesentlig kortere for den samme mengden drivstoff.
Det samme mønsteret finner vi når vi går fra bensinpumpen til handlekurven.
Samme mønster for handlekurven
Rundt år 2000 måtte en nordmann arbeide omtrent 4 timer og 12 minutter for en standardisert vare- og tjenestekurv. En spanjol trengte bare rundt 3 timer og 39 minutter. Den gangen kom altså spanjolen bedre ut.
I 2025 var bildet snudd. Nordmannen brukte omtrent 2 timer og 39 minutter, mens spanjolen fortsatt måtte arbeide rundt 3 timer og 22 minutter for den samme kurven.
På 25 år har nordmannen dermed redusert arbeidstiden som kreves for den samme handlekurven med rundt halvannen time. I Spania er forbedringen bare rundt et kvarter.
Det er dette som ofte forsvinner når vi snakker om dyrtid. Vi ser på hva ting koster, men ikke på hvor lenge vi må arbeide for å kjøpe dem.
Lave priser ikke det samme som bedre råd
Lavere priser betyr heller ikke nødvendigvis bedre råd. Spania er et godt eksempel. Mye er billigere der enn i Norge, men lønningene er også betydelig lavere. Derfor kan en vare være billig i euro og likevel dyr målt i arbeidstid.
Det betyr selvfølgelig ikke at alle nordmenn har fått bedre råd. En familie med høy gjeld kan ha fått en langt trangere økonomi etter renteoppgangen. Matprisene rammer lavinntektsfamilier mye hardere enn husholdninger med romslig økonomi, og unge som skal inn på boligmarkedet møter utfordringer tidligere generasjoner i mindre grad hadde.
Men det er noe annet enn å konkludere med at nordmenn generelt er blitt fattigere.
Tvert imot viser utviklingen at en norsk arbeidstime over tid kjøper betydelig mer enn før. Samtidig har forventningene våre til hva et normalt liv skal inneholde vokst kraftig.
Det som før var luksus, blir raskt oppfattet som normalitet. Flere utenlandsreiser, flere biler, dyrere elektronikk, større boliger og høyere fritidsforbruk blir ting vi forventer at en vanlig inntekt skal dekke.
Det er i utgangspunktet et tegn på velstand. Problemet oppstår når forventningene vokser enda raskere enn følelsen av økonomisk trygghet. Da kan selv en moderat reduksjon i forbruksmulighetene oppleves som dramatisk, selv om den langsiktige kjøpekraften faktisk har økt.
Kanskje er det derfor samfunnsdebatten så ofte høres mørkere ut enn tallene tilsier.
Vi har reelle problemer. Vi har høye priser, dyre boliger, store forskjeller og husholdninger som sliter. Alt dette skal tas alvorlig.
Ikke dårligere råd – i gjennomsnitt
Men vi bør også klare å holde fast i et annet faktum: Den gjennomsnittlige nordmannen har ikke fått stadig dårligere råd de siste 25 årene. På mange områder har det motsatte skjedd.
Når vi likevel beskriver nær sagt enhver prisøkning som en krise, enhver renteoppgang som et overgrep og enhver begrensning i privat forbruk som et tegn på at «vanlige folk» ikke lenger har råd til å leve, er det kanskje lov å stille et litt ubehagelig spørsmål:
Er vi virkelig blitt så mye fattigere – eller er vi blitt et litt mer sutrete folkeferd?
Kilder og metode
- SSB: Historiske norske drivstoffpriser
- NHO / TBU: Lønnsutvikling for norske industriarbeidere
- OECD: Average Annual Wages og Purchasing Power Parities for utvikling i lønn og kjøpekraft i Norge og Spania
- MITECO / CNMC og Europakommisjonen: Spanske og europeiske drivstoffpriser.