Med naturen som medisin

Det er fantastisk fine muligheter til å å kose seg ute i friluft i Evje og Hornnes. For meg fikk naturen en spesielt viktig betydning, etter at jeg blei sjuk med kreft vinteren 2013.

Artikkelen er et bildeforedrag jeg holdt på Kreftforeningens Temakafè på Evjeheimen 20. februar 2017. Foredraget er skrevet litt om, for å få det til å passe i en skriftlig form.

Jeg, ja det er meg Geir Daasvatn. Jeg flytta til Hornnes med familien i 1975. På Hornnes blei jeg boende mesteparten av livet. Men i 2013 flytta jeg til Evje.

I 2006 blei jeg sjuk uten at legene klarte å finne noen diagnose. Så jeg pleier bare å kalle det for «uforklart kronisk utmattelse» hvis noen spør. Jeg måtte etter hvert slutte i jobb som advokatfullmektig. Etter det var jeg sjukemeldt og levde på arbeidsavklaringspenger til 2015. I dag er jeg uføretrygda.

Det var altså i 2013 at jeg fikk vite at jeg hadde kreft i halsen. Det ble da 34 strålebehandlinger og fem cellegiftkurer på Radiumhospitalet våren 2013. Sjukehuset stilte opp med en helt utrolig behandling, sikkert i verdensklasse, og jeg har ingen tegn av kreft i dag.

Da jeg kom heim fra sjukehuset i mai 2013, var jeg utrolig glad. Behandlinga var vellykka, og framtida virka mye lysere. Men jeg hadde tatt av 14 kg, var heilt nedslitt fysisk og måtte ha næring gjennom ei sonde i nesa.

Bamse ville ut på tur!

Heldigvis hadde vi Bamse heime, og han måtte jo ha luft og trim uansett min form. Heilt fra han var valp, har vi to hatt et spesielt nært forhold. Men nå blei det enda mye tettere. Så snart jeg fikk parkert stativet med «energidrikken» som var føden den første tida, og blei meir mobil igjen, forventa og trengte Bamse at jeg begynte å komme meg ut med han igjen! Å ha en turkamerat – for eksempel en hund – er en fantastisk god motivasjonsfaktor for å komme seg ut i naturen!

Kunstverk rett foran nesa

Mange av dere som har hatt kreft kjenner dere sikkert igjen i den veldige trøttheten eller mattheten som vi kan oppleve. «Fatigue» er kanskje det faglig rette ordet. I hvert fall følte jeg det «uhyggelig» tungt i starten, bare å komme meg ut av døra heime. Kroppen var som bly.

Heldigvis er det massevis av nydelige kunstverk rundt omkring oss, rett utenfor døra, og som det er mulig å komme fram til, sjøl om vi er dødsslitne, hvis vi bare gidder å se oss litt rundt. Jernbanebrua på Hornnes er et slikt vidunder! For meg på Hornnes var det veldig kort å gå dit. Fra Evje er det bare en kjapp sykkeltur. Du kan til og med sette deg i bilen, og kjøre heilt fram til brua.

Bor du et annet sted, finnes det minst like flotte byggverk eller saker og ting som er like mye verdt å se rett borte i nabolaget ditt. Kanskje i hagen din for den saks skyld!!

For meg var det veldig motiverende å ha et lite mål om å klare å komme meg til ett eller annet sted rett i nærheten, ute i naturen, sjøl om jeg var veldig sliten. Jeg syns det var lettere å motivere meg når målet var for eksempel «Hornnestangen», altså noe fint i naturen, enn når målet var å «gå to kilometer» eller å «gå 15 minutter». Når målet var «Hornnestangen» ein vakker vårmorgen, i plassen for «to km» eller «15 min» oppnådde jeg faktisk også de to andre måla samtidig, PLUSS at jeg fikk en strålende naturopplevelse som jeg hadde gleda meg til.

Svigermors drøm

Etter hvert som formen steig, blei det lettere å komme litt lenger av gårde. Bildet til venstre her kaller jeg for «svigermors drøm». Jeg har ei utrolig snill og oppegående svigermor på 82 år. Jeg ville jo gjerne komme meg av gårde og besøke henne så fort som mulig, etter at jeg var heime igjen fra sjukehuset. Ho mista mannen sin i 1997. Han døde av kreft.

En gang jeg likevel var på tur til henne, var det flom i Mandalselva forbi Sveindal. Da kunne jeg bare stoppe bilen i veikanten, og gå ut på noen jorder rett ved elva og finne en god posisjon for å ta bildet. Så bildet blei egentlig til fordi jeg ville prøve å være «svigermors drøm». Samtidig fikk jeg masse frisk luft, og kanskje en 30 minutters «walk in the park» i tillegg, i plassen for bare en kjedelig kjøretur uten å få brukt kroppen i det heile tatt.

Vi er forskjellige

Vi er alle forskjellige, og vi reagerer ulikt på prøvelsene i livet. Jeg syns for min del det er veldig godt å finne en stille plass ved ei lita elv eller en liten bekk, og bare sitte og se vannet strømme forbi. Det er liksom som om sinnet faller litt til ro da.

Jeg lurer på om jeg litt ubevisst ser på bekken som et bilde på selve livet? Vannet kommer fra en kilde, eller mange, renner stille forbi, eller brått noen ganger i en foss, og ender til slutt ute i det uendelig store havet. Bildet er fra Bjoråna inne i feltet på Evjemoen, i retning Rosseland. Det er så nærme, at dit kan vi komme oss uansett. Det er enormt mange fine, små idyller langs den lille elva på vegen hennes fra Bjorvatn til Breiflå.

Volefossen ligger rett sør for Syrtveitsfossen. Det er lett å komme seg dit, for du kan kjøre bil og parkere bare noen få meter unna. Fossen er ikke så høg, men mektig likevel når det er litt mye vann i elva. Som en ekstra bonus kan du kanskje få et glimt av fiskeørna som holder til der.

Bildet her er vel det jeg har fått aller mest respons på. Jeg syns selv også at det er et fint bilde, men skjønner ikke helt hvorfor mange andre syns det er så spesielt? Uansett har jeg vært ved Volefossen mange ganger etter at jeg blei sjuk og flytta opp til Evje. Jeg er oppløfta og i bedre form hver eneste gang jeg går derfra!

Tankeflukt på Rakkenes

Rakkeneset i Byglandsfjorden er et annet sted jeg ofte er tilbake til. Der er det også parkeringsplass rett ved. Så hit kan du lett komme deg, sjøl om formen skulle være dårlig. Når værforholda er de rette, syns jeg dette er en heilt magisk plass. Det spesielle med stedet for meg, ved siden av det nydelige landskapet, er at her veit jeg at det har vært folk heilt siden steinalderen. Noen ganger, når jeg har surra meg dypt inn i negative tanker, og syns synd på meg selv, har jeg gått hit og blitt kurert temmelig momentant.

Når jeg ser meg rundt her – utover fjorden og oppover i mektige Setesdal – og tenker på at her har generasjoner på generasjoner av mennesker kommet og gått i tusener av år, med mye større utfordringer i livet enn mine, blir liksom ikke mitt eget mismot og mine tross alt ganske små problemer så viktig lenger. Så på Rakkeneset, som i Volefossen, er det faktisk helt sant at naturen er medisin for kropp og sjel.

På leiting etter nye motiver

Jeg er bare en slags hobbyfotograf, uten noen spesielle evner som kan komme meg til nytte når jeg skal prøve å lage fine bilder. Jeg har bare lært meg litt om hvordan et fotoapparat fungerer, og et par «grunnregler» som kan forbedre kvaliteten på bildene litt. Men etter å ha fotografert små og store bekker i alle varianter, fram og tilbake, ovenfra og nedenfra, forstod jeg på samboer Rita at det kanskje kunne være en idè å endre fokus litt; finne noen andre motiver å ta bilder av.

Rita ER kunstner, som kan både male, tegne og synge, og masse meir, mens jeg på ingen måte er utstyrt med slike kunstneriske talenter. Så da jeg skjønte at ho nok syntes utvalget mitt av gode motiver i naturen var heller begrenset, fikk jeg lyst til å vise henne at jeg også kunne klare å speide fram noe vakkert der ute. På tur ute i skogen med Bamse, begynte jeg derfor å se meg rundt etter noe annet fint å ta bilde av enn rennende vatn.

Sopp er kunstverk!

En ting jeg har funnet ut, er at sopp er fantastiske skapninger! Da jeg bare hadde skjønt det, blei turer ute i skog og mark enda mye gøyere, og det blei mye lettere å hive skoa på og komme meg ut. I tillegg til sopp har jeg oppdaga blomster, steiner, istapper, morkne trestubber, rustne sagblad, vanndråper, ja masse, masse rart. Det hadde ikkje streifa tanken min en gang, at det kunne være så mange fine motiver i en heilt vanlig skog. Jeg oppdaga plutselig en helt ny verden! Lærdommen kan kanskje være at vi noen ganger må endre fokus på hvordan vi tenker om sykdom og motgang også.

Da jeg blei sjuk, mista jeg mesteparten av inntekta. Alt som koster litt meir enn normalt, må jeg nå bare se bort fra. Mye av stoltheten forsvant også: Før var jeg sterk og tøff, selv om jeg er liten, og kunne arbeide 14 timer om dagen uten problemer. Nå var jeg blitt en litt sliten og trøtt mann. Trene vanlig kunne jeg ikke lenger, jeg som før var i superform og til og med en gang i tida fikk prøvespille for Manchester United!

Og det blei – kanskje aller viktigst – veldig store endringer i samlivet med Rita og familien. Det er masse, masse vi ikke lenger kan gjøre sammen, fordi det blir for langt eller for tungt for meg.

Små gleder teller også!

Men å gå en liten tur i skogen, og få se en slik vakker sopp som dette, er også en fin opplevelse. Det å kunne legge meg inntil Rita og sove trygt ei kald vinternatt er fortsatt like godt. Ja, helst enda bedre, for nå veit jeg så inderlig vel at jeg lett kunne mista den muligheten. Å gå gjennom kreftbehandling og komme seg fint etterpå, er tross alt hell i uhell. Ikke å bli frisk igjen er mye verre. Å kunne fotografere litt og vise fram bilder for andre er gøy, og minst like gøy som å stå og «foredra» i en rettsal som jeg kanskje ellers ville gjort.

Jeg er ikke blant de som syns det var «bra» å få kreft, for da fikk de virkelig øynene opp for alt det fine ved livet. De lever liksom livet sterkere etterpå, sier noen. Nei, å få kreft, og alle plagene som følger med, er etter min opplevelse noe «dritt» for å si det rett ut. Men når jeg prøver å holde fokus på det som er fint med livet, og ikke tenker så mye på alt som kunne vært og alt som er tapt, går det helt fint å leve bra etter å ha vært gjennom en alvorlig sjukdom. Det blir bare et annet slags liv. Fokus blir endra. For meg, for Rita og for familien.

Edderkoppnettet her fant jeg også rett ved vegen, litt ovenfor Uleberg i Dåsvannsdalen. Jeg var på kjøretur en morgen fordi jeg visste det var mye dis over vannene. Det er så fine forhold å fotografere i. Så var det en plass det var mye «sukkerspinn» i blåbærlyngen, som jeg stoppa for å se nærmere på. Da dukka dette fantastisk fine nettet plutselig opp rett foran meg.

Hva er meningen?

Når vi går ute i naturen, så kan slike ting plutselig skje. Vi finner kanskje noe heilt annet enn vi drog ute for å leite etter. Men det nye vi finner, kan være like bra som det vi leita etter men aldri fant. I hvert fall finner vi ingenting hvis vi ikke leiter! Livet vever trådene sine rundt oss, uten at vi alltid skjønner hva som er meningen. Kanskje er det ingen spesiell mening?? Jeg selv heller mest mot den tanken. Eller kanskje, når alt kommer til alt, er det en skjult plan over det, akkurat slik som edderkoppen spinner det sinnrike nettet sitt?

Husmannsplassen Hagen ligger på Lauvdal i Bygland. I 1793 gikk det et kjemperas her, og ødela mye av den dyrka jorda på gården som Hagen hører til. Men akkurat der husmannsplassen ligger, blei det igjen noe plass fri for kjempestein til å dyrke litt jord. Så greidde flere familier å livnære seg her, på denne farlige og vesle plassen. Gro Anita Skjeggedal Lislevand på Moisund er etterkommer etter noen som har bodd på plassen. De må ha hatt et ufattelig slit. Men de lagde seg et utkomme og et liv. Heilt til 1960- eller litt ut på 1970-tallet skal det ha bodd folk her. Ja, faktisk har jeg hørt at det bodde en mann her til etter 1980.

Når jeg er ute på tur, og får se slike plasser på nært hold, blir jeg mest litt skamfull over mine egne klager på alle strabasene i livet, og jeg prøver å legge det av meg. Så igjen – naturen virker som medisin og har kurerende kraft!

Drømmedalen

Bildet her er fra Horgeknipen på Senum. Det er tatt en varm sommerkveld, i 23-tida om kvelden. Jeg vil gjerne ha det med, for å vise at her var jeg ganske fort kommet i mye bedre slag, slik at jeg klarte å gå litt lengre turer enn bare til Hornnesbrua eller skytefeltet på Evjemoen.

Å ta en tur til Horgeknipen er ingenting for ekte turfolk. Det er selvfølgelig ikke som en fjelltur på Hardangervidda eller klatreferie i Himalaya. Mange vil nok se det som en bagatell i den store sammenhengen. Men det føltes som en veldig stor seier å stå der, samtidig som kvelden og solnedgangen var utrolig vakker i Setesdal. Jeg følte at jeg skua innover i drømmedalen, og at livet var som en drøm! Jeg tror jeg der og da var like lykkelig som han som speidet utover Hardangervidda, eller henne som myste mot sola og Mount Everest.

Det var jo slags sjokk å få beskjed om at jeg hadde kreft. Det kom en ekstra klump i halsen, bokstavelig talt! Men etter veldig kort tid, kanskje bare noen dager, var det akkurat som om mye av de vanskelige tankene slapp taket. Ganske snart merka jeg at kroppen og hodet «tuna seg inn» på de praktiske tingene som måtte ordnes før jeg skulle dra på sjukehuset, og selve behandlingen der. Det var akkurat som om hodet innstilte seg på at nå var det en jobb å gjennomføre, og ikke plass for så mye tvil og dystre tanker.

Aketur med barna

Så veldig, veldig fort kom vi i gang heime med heilt vanlige gjøremål, Rita og jeg. Bildet her er fra tida før jeg var på sjukehuset. Jeg kan huske at jeg var veldig trøtt på den tida, og at jeg var heilt grå. Men det skal ikke så mye til for å få et avbrekk i hverdagen, selv om vi er sjuke. Her er vi på aketur med barnebarna til Rita, i feltet rett bortenfor Evje stadion.

Hvis vi ikke setter oss så fryktelig høye mål, blir dørstokken ikke så vanskelig å komme over. Vi trenger ikke alltid ha som mål for turen å komme opp på en fjelltopp, eller å gå så og så mange mil på ski. Det går fint ann å ha det gøy selv om framtida kan virke litt utrygg, og turen bare er noen hundre meter lang.

Så er endelig vi kommet til det siste bildet!

Å sjå ei verd i eit sandkorn

Dette diktet av den engelske poeten William Blake er som et lite livsmotto for meg. Bildet er av en bitteliten isklump. Et lite kunstverk av den typen som det gikk meir enn 50 år før jeg begynte å legge merke til fantes. Jeg vil prøve å se en verden i hvert et lite sandkorn heretter, og sette pris på det jeg har. Og jeg vil fortsette å bruke naturen i den kjære heimbygda mi som medisin – for å få det bedre både i kroppen og sinnet!

Takk for oppmerksomheten!